Høringsuttalelse til Prop. 126L

Generelle kommentarer: 

Ferske forskere 

Vårt anliggende er primært å kommentere proposisjonen der den ser ut til å ramme eller å ha oversett ferske forskere. Ferske forskere er en heterogen, relativt stor og også sårbar gruppe, som på grunn av sin løse tilknytning til arbeidslivet ofte faller igjennom når det gjelder representasjon. Ferske forskere, hovedsaklig definert som doktorgradsstipendiater, postdoktorer og midlertidig ansatte utgjør en stor del av akademias flytende arbeidsstokk. Til tross for lovproposisjonens eksplisitte intensjon om å senke andelen midlertidig ansatte ser vi at det er flere områder av lovforslaget som berører ferske forskeres situasjon som ikke blir adressert i tilstrekkelig grad. Vi peker derfor på en del av disse punktene og oppfordrer til en generell gjennomgang av proposisjonen med akademias mest sårbare ansatte i tankene.

Underfinanisert sektor

UH- sektoren er underfinansiert i forhold til det undervisnings og forskningsoppdraget den er satt til å løse. Så lenge en såpass stor andel av instituttenes bevilgninger følger studentene, er instituttene avhengig av midlertidighet for å løse sitt undervisningsoppdrag. Den grunnleggende årsaken til en andel av midlertidigheten, finansieringsmodellen i akademia,  blir dermed ikke adressert, mener vi. Det en grunnleggende systemsvikt at en offentlig virksomhet skal velte risikoen ved budsjettutfordringene over på enkeltindivider. Budsjettkronene spares ved at ansatte “luftes” og i realiteten står uten lønn noen måneder i året. Dette ansvaret kan ikke legges på fakulteter og institutter alene, slik prop. 126 nå legger opp til nå (s. 32),  men må sees som et politisk ansvar. 

Ansvar for kvalifiseringsstillinger

Både for doktorstipendiater og postdoktorer er realiteten at de er i sårbare posisjoner og svært avhengige av velvilje fra veiledere og små fagmiljø. Gitt at disse stillingene defineres som rekrutteringsstillinger og i realiteten ofte byr institusjonene på høyt kvalifisert og likevel rimelig arbeidskraft bør institusjonenes ansvar for å sørge for at arbeidet som utføres i disse stillingene faktisk er kvalifiserende, på hvilken måte, og i hvilken grad de skal være det. Dette ansvaret bør ikke være avhengig av goodwill, men bør formaliseres. Dette arbeidet bør følges opp på fakultetsnivå.

Midlertidige stillinger og usikkerhet: 

Det bør i proposisjonenlegges inn føringer mot “faste midlertidige” stillinger. “Faste midlertidige stillinger” er et begrep for stillinger finansiert med eksterne midler som, på tross av at de formelt er faste, faller bort om og når den eksterne finansieringen opphører. Mens dette i noen tilfeller er uunngåelig virker denne typen stillinger å brukes også i tilfeller hvor det institusjonelle behovet er fast over tid, men finansieringskilden varierer. Vi har også sett eksempler på at doktorgradskandidater finansiert med eksterne midler ansettes i “feil” stillingskategori, f.eks. som forsker, og dermed ikke nyter godt av rettighetene som medfølger av stipendiatstillingen. Også her har det vært eksempler på at “fast midlertidig" problematikken beskrevet ovenfor gjør seg gjeldende, og at doktorgradskandidater sies opp fra stillingen før sluttdato på doktorgradsprogrammet. 

En annen utfordring knyttet til midlertidige stillinger er eksisterende praksis hvor institusjoner bruker korte, midlertidige kontrakter for å fylle opp et langsiktig behov. Vi har sett flere eksempler på slike kontrakter hvor institusjonene praktiserer “lufting”, altså at samme person gis flere korte kontrakter etter hverandre, men med korte avbrekk mellom startdato på ny kontrakt og sluttdato på forrige. Denne praksisen misbruker lovens bestemmelser og går hardt ut over ferske forskere som får dårlig forutsigbarhet og dårligere rettigheter enn loven legger opp til.

Postdoktorer: 

Hva gjelder postdoktorstillinger påpeker proposisjonen at disse ofte ikke brukes som rekrutteringsstillinger, slik de var intendert (s. 32). Det eneste tiltaket for å hindre at postdoktorstillingene i praksis blir brukt som prosjektbaserte forskningsstillinger er å utvide minstetiden for en postdoc med ett år. Dette vil for det første føre til færre postdoktorstillinger, og det er vanskelig å se hvordan dette skal løse problemet med at instituttene ikke tar ansvar for å støtte postdoktorer fra rekrutteringsstilling til fullbefaren forsker med fast stilling. Dersom postdoktorstillingene i praksis skal fungere kvalifiserende, og ikke bare være underbetalte forskerstillinger, må loven også legge noen føringer på innholdet i postdoktorstillingen og hva som er instituttenes ansvar. 

Demokrati: 

Det institusjonelle demokratiske systemet ved norske UH-institusjoner har de siste årene blitt bygget betydelig ned, likevel videreføres den eksisterende loven i stor grad på dette området. Dagens regjering har lovet en tillitsreform i sektoren, en slik reform må, dersom den skal oppnå en reell og legitim endring i sektoren, forankres i det institusjonelle demokratiet. For å oppnå dette må det institusjonelle demokratiet styrkes. Mens vi forstår at det er utfordrende å formulere selve det institusjonsinterne demokratiske systemet i lovtekst anbefaler vi at styrets ansvar for det institusjonelle demokratiet legges inn i §3-12 femte avsnitt. Og at avsnittet endres som følger (endring i fet kursiv): “Styret selv fastsetter institusjonens interne organisering på alle nivåer. Organiseringen skal sikre at studentene og de ansatte blir hørt gjennom et institusjonsinternt, representativt demokratisk system på alle organisatoriske nivå. Nedleggelse av studiesteder skal likevel avgjøres av Kongen i statsråd.”

Bytte av veileder: 

For doktorgradskandidater spiller veileder en avgjørende rolle både i arbeidet med selve avhandlingen og i introduksjon til fagmiljø og nettverk. Sentralt plasserte veiledere kan også være avgjørende for videre karriere ved institusjonen og i sektoren. Mens retten til å bytte veileder i dag er nedfelt i ulike regelverk kan den være vanskelig for den enkelte doktorgradskandidat å benytte seg av da en slik prosess i stor grad avhenger av veileder og instituttleder, personer som ofte har en tett relasjon. Vi anbefaler derfor at retten til å bytte veileder omtales i loven, og at ansvaret for prosessen legges til fakultetsnivå.  

Spesifikke kommentarer: 

§4-1 Styret

I siste avsnitt i paragraf 4-1 defineres det at styrets medlemmer skal “... få en rimelig godtgjøring for vervet.” Vi anbefaler at det i loven legges inn at denne godtgjøringen, for midlertidig vitenskapelig ansatte, også skal omfatte en kontraktsforlengelse som kompensasjon for medgått arbeidstid. Midlertidig vitenskapelig ansatte, særlig stipendiater og postdoktorer, har et stort press for å levere vitenskapelige arbeider innenfor en fastsatt tidsramme. Dette fører til at flere i denne gruppen velger å ikke engasjere seg ved institusjonen i frykt for at dette vil ha negativ innvirkning på gjennomføringen av det vitenskapelige arbeidet. Mens faste vitenskapelige ansatte i langt større grad kan forskyve vitenskapelig arbeid, har ikke denne gruppen samme mulighet. Vi mener det derfor bør legges inn i lovens paragraf 4-1 at stipendiater og postdoktorer, i tillegg til den økonomiske godtgjøringen, også skal gis kontraktsforlengelse tilsvarende arbeidsmengden i styret. 

§4-4: Valg og oppnevning av styret

I paragraf 4-4 fastsettes det at midlertidig vitenskapelige ansatte først skal velge egen styrerepresentant dersom denne gruppen utgjør minst 25% av de vitenskapelige ansatte ved institusjonen. Dette kravet fører til at det ved enkelte institusjoner ikke velges midlertidig vitenskapelig ansatte til styret, på tross av at denne gruppen både er stor i antall og står i en særstilling sammenlignet med de faste ansatte. Vi mener derfor paragraf 4-4 bør endres som følger (endring i fet kursiv): “Dersom de midlertidig ansatte i vitenskapelige stillinger utgjør mer enn 15% av de ansatte i vitenskapelige stillinger ved institusjonen, skal de velge ett av styremedlemmene fra de ansatte i vitenskapelige stillinger.”

§7-8: Ansettelse uten utlysning

Lovforslaget nevner at bruken av “kallelse” ofte avviker fra intensjonen og brukes som en måte å ansette i frosker II-stillinger uten utlysning. Som vi også har sett eksempler på den seneste tiden brukes kallelse også i høy grad for å tilby retrettstillinger til instituttledere. Dette er en form for omgåelse av utlysningsprinsippet og av meritteringsprinsippet, som undergraver både fagmiljøeene og som er dypt urettferdig for dem som jobber i midlertidige stillinger i en årrekke for å kvalifisere seg til faste stillinger. Fagmiljøene er ofte små og det går langt mellom hver faste stilling. Fagmiljøene mister på denne måten muligheten til å sikre seg de beste mulige forskere og undervisere, et problem som kan hefte ved fagmiljøet i flere tiår. Denne bruken av kallelse bør gjøres ulovlig, og det bør tydeliggjøres at sektoren må løse problemet med instituttledere ansatt på åremål på en annen måte, for eksempel ved å tilby dem andre administrative stillinger.

Kapittel 11.4: Midlertidig ansettelse i undervisnings- og forskningsstilling

Mens midlertidighet nevnes ofte, er et annet problem, som ikke nevnes i særlig grad, den utstrakte bruken av deltid hva angår de midlertidige stillingene, særlig i undervisningsstillinger. Sektoren tar erfaringsmessig primært ansvar for å holde budsjettene og timelærere blir salderingspost. Det gjøres mye gratisarbeid i akademia, av midlertidige ansatte som er ansatt i prosentstillinger i for eksempel  75-95 % stillinger. Disse stillingene kan ikke i undervisningsperioder kombineres med andre stillinger og utgjør, sammen med “lufting”,  en fattigdomsfelle for den flytende arbeidsstokken i akademia. Slike deltidsansatte midlertidige tar ofte på seg ekstraarbeid som sektoren er avhengig av, – sensur- og veiledningsarbeid, samt vikararbeid. Dette er en måte sektoren utnytter høyt kvalifisert arbeidskraft som allerede har investert mye, personlig og økonomisk, gitt rekkrutteringsstillingenes relativt lave lønnsnivå, i å bli attraktive arbeidstakere for fagstillinger. Denne muligheten til å utnytte arbeidstakere med en løs tilknytning til arbeidslivet forsterkes av sektorens utstrakte bruk av særlig uavhengige stillinger. Som timebasert ansatt i undervisning har man ikke en særlig uavhengig stilling utover at man kan velge når på døgnet man utfører deler av arbeidsoppgavene. Dette gjør at institutter gjennomsnitttsberegner timeantall og for eksempel, ved korte sensurfrister, pålegger timelærere høyere arbeidsbyrde enn det en normaluke tilsier, og også høyere enn en det avtalte timeantallet, uten at dette utløser krav om overtidsbetaling. Slik lønner det seg for sektoren å ansette i kortere stillinger, besatt av særlig uavhengige ansatte. Dette problemkomplekset er ikke nevnt i lovforslaget, noe som fremstår som en klar mangel hva gjelder å ta tak i ferske forskeres situasjon. 

Kapittel 17: Doktorgradsutdanninger

Mens det gir mening å gi doktorgradskandidater like rettigheter som studenter i situasjoner hvor de tar kurs, er det store utfordringer med å generelt omtale denne gruppen som “studenter”. Da de aller fleste som tar doktorgrad i Norge enten er ansatt som stipendiater ved institusjonen eller lønnet gjennom andre ordninger, er de ansatte. Å omtale denne gruppen som “studenter” medfører dermed en utydeliggjøring av deres faktiske posisjon ved institusjonene. Vi har sett en rekke eksempler på at denne utydelige posisjonen, som både student og ansatt, har konsekvenser for hvordan gruppen håndteres av institusjonene. Videreføring av denne utydelige klassifiseringen vil også videreføre institusjonenes mulighet til å selv velge hvorvidt doktorgradskandidater teller som studenter eller ikke. Blant annet under korona-pandemien så vi eksempler på hvordan doktorgradskandidater bare teller som studenter når det gagner institusjonene og visa versa. Vi mener doktorgradskandidater i Norge juridisk må beskrives som nettopp “doktorgradskandidater” med klart definerte plikter og rettigheter, dette vil tydeliggjøre skillet mellom “student” og “doktorgradskandidat” og sikre at det ikke gis adgang til å svekke doktorgradskandidaters rettigheter som arbeidstakere. En tydeligere begrepsbruk vil også ha positiv innvirkning på lovgivning knyttet til de faktiske studentene, da denne blir enklere og mer spisset.